Stikkord

De sier det er tanken som teller. Hvor enkelt er det ikke å tenke at det hadde vært deilig å hjelpe vanskeligstilte? Det er det som er så deilig med det, sitte og tenke på det, drømme seg bort. Tenkte at jeg gjør fine ting. For det gjør jeg jo, men bare i tankene.

Noen ganger, f.eks. på toget, tenker jeg på hva som skjer dersom jeg f.eks. begynner å kysse og tafse på han som sitter ved siden av meg, spenne bein på mannen med dress, buste hun med den fine sveisen. Er de med på det? Slår de meg? Hvordan reagerer de andre? Vil jeg tørre å gjennomføre det? Jeg føler en dragning mot å gjøre det – er det normalt? Jeg har ennå ikke gjort noe av dette som popper inn i tankene, men hva om jeg en vakker dag gjør det? Vil det bli min siste dag? Av og til kan jeg tenke på det og le høyt. Og bevege lillefingeren bittelitt i retning av han jeg sitter ved siden av, prøvende, utforskende… Kanskje stikker jeg tungen nesten ut av munnen også, som et lite «Hei du der» til han ved siden av meg på toget…

Skal jeg gjøre noe med det??? :-P

Advertisements