Stikkord

, ,

20120310-215208.jpg

Ja, gjør jeg egentlig det? For før Facebooktwittersepåmeghererjeg-tidsalderen oppstod, så følte jeg ikke akkurat at jeg gikk glipp av så mye. Fikk en gammel skolevenninne fra forrige århundre barn, ja for all del så var jo det hyggelig. Men det var jo ikke akkurat sånn at jeg følte at mitt sosiale liv stod i fare hvis jeg ikke visste det. Samme hvis et forhold til noen periferte bekjentskaper røyk, bimbodama fra ungdomskolen hadde blitt feit eller at nabogutten hadde blitt homse. Selvfølgelig syns jeg dette var artig å vite. Sladder er jo tipptopp det. Men det var ikke sånn at jeg følte at jeg gikk glipp av noe hvis jeg ikke visste det…

Nå derimot går jeg glipp av mye har jeg skjønt.

Twitter har jeg fått beskjed om. Sånn ca en million ganger. Det er nemlig visstnok der det skjer. (og visstnok har skjedd i evigheter allerede) Stadig skal folk ha meg til å kvittre om tingenes tilstand og følge med på alt det andre spirrevipper om. ”Heelloo, er du ikke på Twitter? Du går jo glipp av alt”, sa dem. Hvor atal og tilbakestående gikk det ann å bli liksom. Jeg måtte jo være tidenes freak som fortsatt ikke hadde kastet meg på den bølgen? @utenglorie, brødsmuler til folket..

Og på Youtube da. Der postes det utallige videoer fra folk som for meg er mer eller mindre uinteressante. Ikke det at jeg ikke ler av mange av de videoene. Men hadde de aldri truffet mine øyne, så hadde vel ikke akkurat livet mitt vært så jævlig forandret?

På Facebook derimot har jeg vært mye. Herregud, ask me anything liksom! Anette spiste reker til middag i dag. Unni synes det var deilig med et bad. Snorre er i Spania og kusina mi har vært på kino. (Kompani Orheim anbefales btw) Men går jeg glipp av noe hvis jeg ikke vet dette? Neppe! Mange av de jeg er såkalt facebookfriend med hilser jeg så vidt på hvis jeg treffer de i butikken. Kanskje nikker vi, selv om jeg vet at hun ”gleder seg til jentemiddag og tur på byen i kveld og er så glad i alle vennene sine hjertehjertehjerte”. I går kjøpte hun seg nye sko og i morgen skal hun på spa. Dette vet jeg. Pga the world wide web. Men i det virkelige liv derimot så snakker vi ikke sammen. Og det er greit. Jeg merker jeg ikke har det store behovet.

Men det jeg føler jeg går glipp av er gjensynsgleden, oppdateringen og praten når jeg treffer på gode gamle kjente. Man innser i det man treffer personen og har spurt om hvordan det går, at man allerede vet det. ”Jeg har giftet meg”, sier hun. ”Ja, jeg så det på facern”, sier jeg. Og der stopper praten gjerne opp. Hva skal man snakke om da liksom? Men tenk hvis jeg ikke visste dette. Da kunne vi jo pratet masse sammen og sikkert hadde jeg fått vite så mye mer enn disse statusoppdateringene. Men det går jeg jo nå glipp av fordi jeg er så redd for å gå glipp av noe at jeg flere ganger om dager går inn for å oppdatere meg på mine 549 uunværlige venners liv.

Og det er da jeg har kommet frem til følgende; Hvis jeg vil vite hvordan det går med vennene mine, ja så ringer jeg. Hvis tantebarnet mitt har lært seg å sykle så vil jeg få tilsendt et bilde. Hvis jeg på død og liv må fortelle noen om hvor lykkelig jeg er, hvor syke unga mine er eller hvor mye jeg trener, så ville jeg vel ikke ringt til hun klassevenninna jeg ikke har sett på 15 år og sagt ”Hei, det er Kari. Ja, Nordmann vettu. Ville bare si at biff er digg, jeg har forstua foten og gullfisken min nettopp er dau». Like she fucking cares?

Men likevel bruker jeg alt for mye tid på nettet. Hvorfor? Jo, fordi jeg kan gå glipp av noe så klart!

Advertisements